Funn av helleristninger og flintredskaper fra steinalderen ved Eptavatnet, Eigersund.

Spor etter våre forfedre.

Tegning fra: NDLA om steinalderen

Kart fra Google Map viser lokaliteten ca 8 mil SØ for Stavanger

I arkivet på Arkeologisk museum i Stavanger ligger et avisutklipp fra 1925 med tittelen: 

"Flintplassfund fra Grøsfjeld i Heskestad" av direktør dr. Jan Petersen.

Det var fundet flint oppe hos Olaus Grøsfjeld. Det var nede ved Eptavatnet  at flinten var fundet. .. en stor og vakker flekkepil av graa flint. 

Ved samme anledning blev museet ogsaa ervervet fra nabogaarden en meget pen stor saakaldt skeformet skraper av brunlig flint, 12 1/2 cm lang. Den er gave til museet fra Lars Grøsfjeld. Samtidig fik jeg ogsaa høre om, at der paa samme gaard var fundet en flintdolk. 

Herved er hyttefolk og andre oppfordret til å  ha auene oppe når en er ute på tur i området!

Her ligger helt sikkert mye spennende gjemt etter flere hundre år med bosetninger.

Helleristninger.

Ved Bjelland, øst for elva som går fra Eptavatnet til Eiavatnet er det et lite felt med helleristninger.  Det er ca 150 stk skålgroper på ca 1 - 4 cm i diameter. 

Disse små gropene i fjellet har sannsynligvis  blitt brukt som offersted ved at korn, blod fra dyr etc har blitt puttet oppi hullene som et ønske til gudene om god jakt eller kornhøst.

Fra arkivet på Arkeologisk museum, Stavanger

Arkeologene regner med at det er rikt fiske og godt med vilt som har fått steinalderfolk til å slå seg ned i området. De har nok vandret opp fra kysten nede ved Hauge i Dalane.

Høyere temperatur og rikere skoger

På denne tiden i steinalderen var temperaturen endel høyere enn i dag og det var varmekjære lauvtrær som dominerte landskapet. Disse var rike på nøtter og spiselige bær. I skogene var det mye vilt som f.eks. elg og villsvin.  I vannene mye stor og god fisk. Oppe i fjellet reinsdyr.

Eia var vi der!

Seinere i jernalderen var det en stor bosetning på Bjellansøyno i Eptavatnet. 

Det blir neste historie

Kystlyngheia -en truet landskapstype

 Molly ser utover halvøya Kattarau, et lyngheilandskap i nordre del av  Eiavatnet. Redusert beitetrykk gjør at skogen vokser til. Enten må vi slippe dyr på beite eller fortsette med hogstdugnaden i Risvik hyttegrend.

Røsslyng, klokkelyng, blåbær, mikkelsbær, pors, einer og diverse gressarter dominerer i lyngheiene.

Landskapstypen oppsto når steinalderfolket ble stedfaste ved kysten og hogde ned skogen og slapp husdyrene ut på det nye beitet. Lyngplantene er lettfordøyelige og næringsrike opp til ca 5-7-års alderen. Da bør heia brennes for å brenne opp de treeaktige skuddene og fornye plantene. Beite er et must for å holde trærne borte ellers overtar skogen igjen. Kanskje elektronisk strømgjerde kan avgrense et beiteområde slik som det er gjort ved Fløyen i Bergen.

Klokkelyng i forgrunnen. Den gule romeplanten  dominerer ofte i fuktige områder. For mye av den reduserer verdien som sauebeite. Planten er giftig og mistenkes for å være årsaken til sauesykdommen alveld. Senere forskning mistenker heller ureint vann med bågrønnalger å være årsaken til denne smertefulle sauesykdommen.

 Rome og klokkelyng

 

Klokkesøte er en karakterart for kystlynghei. Den er sterkt truet i Europa og har sin største utbredelse i den sørlige delen av Rogaland. I området Skailand og Risvik hyttefelt er den vanlig i fuktige områder, men ser en stort på det så finnes den nesten bare her på hele kloden. Trø varsomt!

Vanlig er derimot orkideen flekkmarihånd

Flekkmarihånd i en gressbakke med blåtopp som er et elendig beitegress, stivt og næringsfattig. 

Kart utgitt av Fylkesmannen i Rogaland som viser områder med typiske kystlyngheier.